De siste skoene

Selv om det snart er åtte måneder siden Lars døde, så kan fremdeles sorgen slå meg som en knytteneve. I går var det fordi jeg ga bort hans siste par med sko.

Jeg har bært på mange motsetningsfulle følelser. Psykologer kaller det for diskrepans. På den ene siden skulle jeg ønske at skoene hans sto på akkurat de plassene som han forlot dem til evig tid. På den andre siden så sier fornuften at det er uklokt. Jeg trenger ikke stadige påminnelser om at han er borte for godt. Han kommer definitivt ikke til å få bruk for dem igjen. Men noen andre kan få bruk for dem. Derfor gikk turen til en Fretex-container. Da jeg kastet skoene nedi, tenkte jeg at den som kom til å kjøpe de burde visst hvilken mann som hadde gått med skoene før. Historien bak.

Lars ga sommeren 2016 beskjed til sin advokat om at han ønsket å saksøke staten for tapt barndom, og særlig fordi han ikke fikk god nok tilpasning mens han gikk i grunnskolen.

Det var aldri noe galt med hans intelligens eller arbeidsminne, men han var ikke skapt for å følge tradisjonell kateterundervisning i time etter time. Det endte med at han ble flyttet til en annen skole selv om han ikke ville det selv. I tillegg ble han satt inn i en spesialklasse med andre såkalte problembarn.

Sånn sett kan man ikke si at Lars sine problemer startet da han røykte hasj for første gang. De startet lenge før. De startet da han fikk en høy og tydelig beskjed om at han ikke var god nok sånn som han var. At han var med på kretslaget i både fotball, ishockey og langrenn spilte ingen rolle. Han var ikke A4 nok til å bli inkludert i de prososiale elevmiljøene likevel.

Kloke hoder sier at barn aldri er vanskelige. De kan ha det vanskelig. Har man det som grunntanke og utgangspunkt, ville det naturlige være å finne ut hvorfor tradisjonell kataterundervisning ikke fungerte for Lars og sette inn tiltak som minsket hans mistrivsel. Men det skjedde ikke. Da han hadde gått i spesialklassen en stund, lærte hans nye medelever ham å sniffe lim. Han kom seg i det minste bort fra en virkelighet som gjorde det den kunne for å fortelle ham at ikke hørte til. En vond virkelighet som fortalte ham at han var et problem.

Bildet er fra 2011 da Lars deltok i Migrapolis. Episoden het «Mennesker i bur».

Seinere var det andre substanser som tok de tunge tankene bort. Til slutt var det bare fengselsmurer som kunne klare å holde ham borte fra rus, for i fengselet hadde han i det minste en posisjon. Da var det heller ikke noe problem å holde seg rusfri.

Lars er ikke den mannen jeg har vært sammen med lengst hvis man måler det i tid, men han er definitivt den mannen jeg har sluppet lengst inn i hjertet. I tidligere blogginnlegg har jeg forklart hvorfor, men det handler nok også om at jeg har en sterk aversjon mot overgrep og systemer som gjør urett mot enkeltindivider. På så nært hold som tenkelig mulig fikk jeg se hva overgrep og urett over tid kan gjøre med et menneske. Det vekket sterk medfølelse. Det var ikke vanskelig å bli hans løvinne.

Selv var han opptatt av at han som individ hadde ansvar for de valgene han tok. Han likte ikke å skylde på andre. Heldigvis tok han seg tid til å lytte da jeg forklarte ham om hvordan mennesker er multisystemiske vesen som preges av alle systemene vi har rundt oss. Individfaktorer er viktige, men det er også skole, venner, familie og fritid. Har man problemer i flere av systemene samtidig, bør alarmklokkene ringe. Og de bør ringe hos dem som har ansvar for å se til at barn har rett til å vokse opp på best mulig måte.

Da jeg spurte Lars hvorfor han klarte å holde seg rusfri i fengselet, svarte han at det var fordi han hadde en posisjon der. Det hadde han ikke utenfor murene.

Et afrikansk ordtak sier at det må en landsby til for å oppdra et barn. Oversatt til norsk, så betyr det at det ikke bare er skolene, helsesøster eller barnevernet sin oppgave å passe på. Det er alles ansvar. Og likevel er det fremdeles mennesker som peker fordømmende på dem som faller utenfor, fremfor å spørre seg selv om når de sist gjorde noe for et medmenneske. Når de sist prøvde å gå med noen andre sine sko.

Skoene kommer snart på salg i en av av Fretex sine butikker. Jeg håper fremdeles at den personen som kommer til å kjøpe dem vet hvilken mann som har brukt dem før. Det var ikke hvem som helst.

 

 

2,779 total views, 2 views today

Null tillit til politiets ledelse

 

Hvor idiotisk er det ikke å la storkriminelle og bakmenn gå fri, mens folk som har et gram i lommen må betale bøter på 10 000? Det spørsmålet er det mange som stiller seg etter at VG har avslørt hvor udugelig ledelsen i Bergenspolitiet fremdeles er.

Fokuset som Monika-saken fikk, har åpenbart ikke endret særlig mye. Det lå vel egentlig i kortene når politimester Geir Gudmundsen ble belønnet med toppstilling i Interpol fremfor å stilles kraftigere til ansvar. Og til ansvar burde han blitt stilt, det avslørte Robin Schaefer for oss alle så til de grader.

Hadde han blitt stilt mer til ansvar, ville det kommet frem hvor mye udugelighet og korrupsjon som fantes i linjene som gikk fra ham. Feige jurister og ledere som beordrer politifolk til å ikke bry seg om kilovis med tyngre stoffer. Politibetjenter som handler dop hos østeuropeisk mafia, og som i tillegg omsetter stoffer selv. Overdosedødsfall som ikke etterforskes skikkelig fordi det blir for mye papirarbeid. Men Gudmundsen fikk stikke av, og rusket i maskineriet fikk fortsette å være der.

Klart det får følger for annen type kriminalitet om de som pumper ut kilovis med narko på markedet, får gjøre det i fred. Ja, vi skal slutte å behandle misbrukere som kriminelle og heller gi de hjelp. Men det betyr ikke at vi tåle de kyniske folkene som blir rike på andre menneskers ulykke. Her er det viktig å skille.

skjermbilde-2016-11-18-kl-08-52-56

Billedtekst: Innlegget står på trykk i BA 18. november 2016.

 

 

 

 

 

Bakmenn går ikke av veien for å true, betale torpedoer eller til og med drepe. Dette har pårørende til narkomane fått oppleve, også jeg. Min kjære Lars Andre Simensen som nettopp døde, opplevde jevnlig å bli truet på livet av farlige folk. Nå har politiet fått begge hans telefoner, og kan gjennom disse både kartlegge og slå til mot organisert kriminalitet. Om de vil og får lov. Det kommer vel an på ledelsen hvor akkurat den ballen blir sparket. I førstelinjen vet jeg nemlig at det er innsatsvilje.

Politiet skal være samfunnets tjenere. Samfunnet tjener intet på å plage brukere på Kirkens bymisjon som har et gram i lommen. Samfunnet er først og fremst tjent med at hjelpetrengende misbrukere blir loset videre til rusomsorg og spesialisthelsetjeneste, og at haiene blir tatt. Kan det virkelig være tvil om det?

Nå må justisminister Anundsen komme på banen, og sette Bergenspolitiet under administrasjon utenifra. Tilliten til politiet må bygges opp igjen, og rusket i maskineriet må bort.

Bildet øverst i innlegget er hentet fra boken Røst – Et bilde, et menneske, en historie. Brukere med sine egne fotohistorier.

 

 

 

 

410 total views, 18 views today

De siste oppfordringene

Når den man elsker først ligger i en grav, gjelder det å prøve å tenke konstruktivt. Selv om de første ukene er søvnløse og de neste uvirkelige, må man tvinge seg selv til å fortsette. Ellers er det jo ingen vits i å leve.

Og spørsmålet har i de mørkeste stundene meldt seg. Er det noen vits i å leve? Utrolig nok er det min avdøde samboer som har hjulpet meg til å se vitsen. Før Lars Andre Simensen døde, rakk han nemlig å sende noen betydningsfulle oppfordringer på sms. Tekstmeldingene som aldri vil bli slettet, forteller at han er så stolt over meg fordi jeg kjemper mot vold mot kvinner, for løvetannbarn og mot voldtekt. Han var stolt da jeg holdt appell for Andrea Voll Voldum under en demonstrasjon i Bergen 8. august, og han ba om at jeg holdt en så tankevekkende tale som overhodet mulig.

 Oppfordringene kom ikke fordi han visste at han skulle dø, men fordi han ville være en støttende partner. Det fikk ikke hjelpe at vi var uenige om en del. Han viste en enorm evne til å tenke seg om og heller konsentrere seg om de sidene ved meg som han likte.

skjermbilde-2016-10-26-kl-21-18-52Han lot seg bevege stort da han leste innlegget mitt i BT om hvorfor Robin Schaefer er min helt. Derfor sendte han tirsdag 30. august en sms til meg hvor han er opprørt over at en thailandsk kvinne og hennes barn hadde blitt drept i Kirkenes. Han var oppriktig sjokkert over at Pimsiri Songngam og hennes 12 år gamle sønn Petchngam Songngam hadde forsøkt å få plass på krisesenteret før de ble drept, og lurte på hva som skulle til for at en situasjon skulle bli oppfattet som kritisk nok.

Bare seks dager etter at han har stilt dette spørsmålet, blir hans egen situasjon ikke oppfattet som kritisk nok da jeg ringte til Helse Bergen og ba om hjelp for å berge ham. Han måtte i likhet med Pimsiri og Petchngam betale med sitt liv fordi systemene som var satt til å hjelpe ikke hjalp. Det kan godt hende at det i begge tilfellene skyldes økonomi, plassmangel, manglende instrukser og underbemanning, men det er en mager trøst for oss pårørende som i dag bare har en grav å gå til.

skjermbilde-2016-10-26-kl-21-23-46Med sin død, kom han med sin siste og endelige oppfordring. Med sin død, fikk han meg for alvor til å ta inn over meg hva det vil si å være soningsskadet. Hva det vil si at samfunnet ikke har godt nok ettervern for kriminelle som løslates. Hva det vil si at rusmisbrukere straffes fremfor å hjelpes. Og at pårørende ikke får tilstrekkelig støtte.

Nå gjelder det å følge alle de viktige oppfordringene til Lars.

 

 

 

 

 

 

2,773 total views, no views today

Den vanskelige sorgprosessen

Sorgprosess. Det er fem stadier i en sorgprosess. De fem stadiene er benektelse, sinne, forhandling, depresjon og aksept. Jeg vil nok aldri akseptere at min forlovede Lars døde, men jeg har begynt å forsone meg med det.

For å klare det, har det vært viktig for meg å stenge ute alt og alle som ikke gir meg fred eller ro til å heles. Hvis ikke blir det for lite energi tilbake. Å komme over at man har mistet den man elsker på en brå, sjokkerende og uventet måte krever mer enn nok, så overskudd til å takle annet eksisterer rett og slett ikke.

skjermbilde-2016-10-07-kl-08-04-06De som har stått meg nærmest har blitt advart flere ganger. «Jeg har en kort lunte for tiden.» «Min tålmodighet er ikke lang nå.»

De som likevel har holdt ut med meg skal ha takk.

Takknemlighet er også årsaken til at jeg har begynt å komme til en forsoning. Fremfor å kjenne på at jeg har vært så uheldig at jeg mistet min aller kjæreste som jeg skulle gifte meg med neste år, har jeg begynt å være glad for at jeg fikk lære ham å kjenne i det hele tatt. Tiden vi mennesker har sammen på jorden, er jo så svinnende kort.

Listen over hva jeg vil takke Lars for, er lang. Ja, han var narkoman med rulleblad. Men han var også et genuint, godt menneske. Han fortjener derfor disse gode ordene:

skjermbilde-2016-10-07-kl-08-04-45

Billedtekst: Lars likte å hjelpe folk. Her er han avbildet med min far når de lager en mur sammen.

 

Kjære Lars!

Takk for at du satt deg ned ved siden av meg da du så meg den første gangen, og lot meg bli kjent med deg. Takk for at du etter en heller klein presentasjon av deg selv, ble sittende etter at jeg hadde lest deg teksten. Takk for din utholdenhet og din vilje til å være ærlig. Du var alltid ærlig om hvem du var og hva du hadde gjort. Etter din død har det vist seg at du har holdt informasjon tilbake, men kun for å skåne oss som var glad i deg. Du ville ikke uroe oss. Det kalles for omtanke. Ikke løgn.

Takk for at du overøste meg meg positive tilbakemeldinger hver eneste gang vi snakket sammen. Når du hadde tatt en del piller, kunne djevelen i deg komme frem. Det var pillene som snakket. Ikke du. Det visste både du og jeg. Takk for at vi fikk skværet opp før du døde. Jeg hadde ikke holdt det ut om dine siste tanker om meg hadde vært sinte.

Takk for at du tok deg så godt av Mikkel, hunden min. Rettelse. Hunden vår. Du var helt fantastisk med ham. Da jeg spurte deg hvordan du fikk en seks år gammel hund til å gå uten bånd og adlyde deg, svarte du at oppskriften er enkel. Masse kjærlighet i bunn, og deretter belønning for ønsket atferd.  Takk for at du var så klok.

Takk for at du stolte nok på meg til å kalle meg for ditt fyrtårn. Den du stilte inn kompasset ditt etter. Du ble til slutt mitt fyrtårn. Du hadde blant annet mye fornuftig å si om dårlige venner og det at jeg ofte lot meg utnytte siden jeg var for snill. Du elsket at jeg var snill, ellers ville jeg aldri gitt deg en sjanse. Men du elsket ikke at jeg hadde det vondt på grunn av venner og bekjente som tråkket på meg. Du ba meskjermbilde-2016-10-07-kl-08-03-48g kutte slike mennesker ut. Nå som du er død, har jeg lovet meg selv å følge ditt råd. Jeg vil alltid forsvare de som ikke er flinke til å tale sin sak, men jeg er ferdig med å slippe dårlige mennesker inn på mitt liv. Takk for at du lærte meg den leksen Lars. Slik vil det bli plass til mer lys og varme i mitt liv.

Takk for at du alltid ryddet etter oss når vi hadde spist. At du alltid ga beskjed om det var ledig plass utenfor huset vårt slik at jeg fikk ladet elbilen min. At du alltid sørget for å organisere med ledningene til bilen, slik at jeg bare kunne sette meg inn i den og kjøre. At du lagde en nydelig hage til meg. At du ga beskjed til min datter at du alltid ville stille opp for henne om hun trengte det. At du oppmuntret meg til å ta bedre vare på egen helse. At du minst ti ganger for dagen sa eller skrev at du elsket meg og hvorfor. At du oppmuntret meg til å drive med kvinnesak.

At du oppmuntret meg til å drive med kvinnesak. For sånn var du. Du var stolt over meg sa du. Verden skulle hatt flere av meg sa du. Jeg hadde problemer med å helt tro på deg, for som feminist får man som regel høre andre tilbakemeldinger. Takk for at du trodde på meg.

Sist men ikke minst skal du ha takk for at du så forbi alle mine feil. Jeg er alt annet enn et perfekt menneske, blant annet er jeg ikke så flink til å fortelle de jeg bryr meg om at jeg er glad i de. Takket være deg skal jeg bli flinkere til det. Jeg lover. Plutselig kan det være for seint.

Takk for alt. Du vil for all tid bo i mitt hjerte kjære Lars. All tid.

 

 

 

 

1,094 total views, no views today

Hans siste selvportrett

Det siste bildet Lars tok av seg selv som han sendte til meg, dukket i dag opp på mobilskjermen min da jeg gikk gjennom alle de flotte meldingene han har sendt til meg månedene før han døde. Han lurer i meldingen datert 18. august på om jeg fortsatt synes han er fin.

Han hadde barbert seg helt. I det gamle Sparta måtte en voksen kriger gå med håret kort, som symbol på at han var undergitt staten. Siden 600-tallet har barbering vært en del av ritualet før religiøs ordinasjon. Fellesbetegnelsen på religiøs barbering er tonsur. Man ville vise at man hadde gitt fra seg sin frihet.

Lars hadde for lengst blitt fratatt sin frihet. Allerede som sekstenåring ble han satt på isolat i en celle i en måned. Forbrytelsen han hadde gjort var å knuse en rekke ruter på skolen han hadde gått på. Skolen som han aldri passet inn i. Skolen som fikk ham til å føle seg som mislykket. Skolen som aldri klarte å dyrke frem alt hans potensial, men som satt ham til å spille kort eller sparke fotball når andre elever fulgte normal undervisning. Han opplevde mer vennlighet innenfor murene da han som tenåring ble tatt hånd om av Nini Stoltenberg sin samboer Karljohn Sivertzen enn han møtte i normalsamfunnet. Hva sier ikke det om det såkalte normalsamfunnet?

Ressurser hadde Lars i massevis. Han scoret høyt på intelligenstester, han var med på kretslaget i både ishockey og fotball, var et stort skitalent, og han likte å stille opp for andre mennesker. Ikke minst. Han likte å stille opp for andre mennesker.

Det sier det siste selvportrettet han tok en del om. Han er avbildet utenfor garasjen til min far hvor han rakk å lage en ny hagekrok og en mur. Nedenfor muren har Helgatun barnehage nå slått opp lavvo. Barnehagebarna vil også kunne forsyne seg med epler fra epletrærne der hver høst.

skjermbilde-2016-10-01-kl-10-20-32

Det er en blanding av godt og trist å tenke på at min kjære har vært med på å legge til rette for fremtiden, og at det for lange tider vil finnes spor etter hans fine innsatsvilje og gode hjerte. Godt fordi han er like god som han ser ut som på bildet, og trist fordi han aldri fikk oppleve det selv. At noen la skikkelig til rette for ham.

Ingen må våge å komme til meg og si at han bare var en slaur eller et problem, eller at jeg var naiv som trodde det kunne gå bra. Den største skammen er at ikke verken NAV eller Helse Bergen klarte å skape meningsfulle nok dager for ham, selv om de hadde hele åtte måneder på seg.

Se selv hva han klarte å utrette. Se selv. Samfunnet hadde hatt bruk for Lars!

For ordens skyld; Lars fikk vite at han så akkurat like fin ut på utsiden som han var på innsiden, og at jeg var stolt over min vakre mann. At jeg synes han kledde å være barbert. At jeg elsket ham. Senere på dagen svarte han at han aldri hadde vært så lykkelig i hele sitt liv.

Aldri.

1,158 total views, no views today

Det siste døgnet

Tre dager før min kjæreste Lars døde, gråt jeg over et innlegg som Norges favorittnarkoman Hans-Erik Dyvik Husby skrev. 33 000 mennesker delte på Facebook hans desperate ord:

– Jeg er ikke syk. Jeg er bare utrolig fortvilet.

Bedre kjent som Hank von Helvete i Turboneger. Heroinisten som gjorde narkomane litt mer tålbare for folk flest, i hvert fall da han i 2009 ble Jesus i musikalen «Jesus Christ Superstar».  For en mann! For en reise han hadde tatt!

Han var på reise da han i fjor måtte ringe Kirkens SOS. En litt annen reise. Han hadde lagt seg inn på et simpelt hotellrom i København uten tv eller eget bad. Hvem trenger slikt når man likevel bare vil dø?

For Hans-Erik var ikke ferdig å bearbeide årene som rusavhengig. Skammen. Påminnelsene om fortidens fadeser. Som fikk ham til å føle seg liten. Stygge sosiale mekanismer som dreper like nådeløst som piller, alkohol og stoff.

skjermbilde-2016-09-29-kl-11-59-32

Billedtekst: Arild Knutsen er en annen som bestemte seg for å ende sitt liv. Så kom telefonen.

Selv om Hans-Erik fikk hjelp gjennom engelen som svarte telefonen da han ringte og ga beskjed om hvilket mørke han befant seg si, så gjorde historien uslettelig inntrykk. For det er så mange som ikke får oppleve hjelp tidsnok.

Som min Lars. Han ringte riktignok ikke Kirkens SOS eller ambulanse. Men han ringte til meg. Jeg var hans livslinje, og jeg var den som kjente ham best. Han hadde diagnoser. Han var psykiatrisk pasient. Han fikk behandling hos Helse Bergen. Han var i skikkelig ubalanse, og trengte hjelp. Jeg ga Helse Bergen beskjed over elleve timer før han døde at han burde fanges opp. Jeg selv var på jobb, og kunne ikke. Moren hadde reist sin vei. Han var alene i hennes leilighet. Uten tilsyn. Med feile folk rundt seg. De ga ham tilgang på stoff. Men Helse Bergen mente de ikke hadde nok å gå på.

Dagen før

Dagen før han døde, klokken 15.01, skrev jeg følgende melding til ham:

Du sa en gang at rus hadde vært din største kjærlighet ditt hele liv, og at du aldri hadde møtt en dame som var en større kjærlighet. Du håpte jeg var det. Det håpte jeg og. Men da du nå sa at du ikke legger deg inn, så har du egentlig sagt det. Rusen er en større kjærlighet enn meg. Jeg kan aldri vinne. Trist. Du vil ikke skjønne at vi er mange som vil slippe å lese en dødsannonse i avisen. Du vil ikke gi oss fred i hjertene på en god måte. Du bryr deg ikke om at jeg gråter. Du tenker ikke på Mikkel. Det er deg og rusen. Som sagt, dette er bare trist.

Han ringer og sier at han aldri vil miste meg, og at jeg er en mye større kjærlighet enn rusen. Vi holder kontakten ut over dagen, også neste morgen. Jeg registrerer hele tiden at han er i ubalanse og ikke seg selv, og jeg er svært bekymret. Det er da også derfor jeg trygler Helse Bergen om å bruke tvang. De får telefonen klokken 10.32. Skal de bruke tvang må de gjøre nå. De gjør ikke det. Istedenfor tikker det inn to sms fra min elskede. Det er de siste ordene han sender til meg før han dør:

Klokken 11.59:

Jeg snakket med M31 (Helse Bergen) nå, og jeg skal møte de i morgen, og hvis det er så viktig for deg, så tar jeg den avrusingen, fordi jeg vil ikke miste deg. Hvis jeg mister deg, så vil jeg enten ende opp i fengsel eller dø, og det vil jeg ikke. Skal ned dit i morgen, så det håper jeg er godt nok for deg? Hvis ikke så vet jeg ikke Anna. Ring meg når du får tid. Dette fordi jeg elsker deg og har aldri følt slik for noen. (Hjerteaymbol) Vær så snill å ring meg.

Klokken 12.21:skjermbilde-2016-09-07-kl-11-06-36

«Jeg vil ikke miste deg, så vær så snill å ringe meg. Anna, du er min store kjærlighet, så om du kan tilgi meg for hva jeg sa i går? Noe jeg håper du gjør? Jeg elsker deg og vil være sammen me deg, så jeg legger meg inn for to dager. Alt jeg ber om, ikke forlat meg, fordi da vil hele livet mitt gå i dass. Så for første gang. Ikke gå fra meg. Livet mitt uten deg er ikke verdt å leve. RING MEG. MIN KONE, DU ER MITT ALT. BEKLAGER ALT JEG SA I GÅR, SÅ RING MEG. JEG DRAR PÅ AVRUSING FORDI JEG ELSKER DEG. (Tre hjertesymbol)»

Jeg satt i møte, men fikk svart ham etterhvert. Helse Bergen som hadde fått beskjed om at jeg ikke kunne stille opp fordi jeg var på jobb og dessuten utslitt, foretok seg ingenting. Han ble betrygget om at jeg skulle stille opp for ham, at jeg elsket ham, og at jeg støttet innleggelsen. Han ville bare vente på at hans hovedkontakt kom tilbake på jobb. Han trengte folk han stolte skikkelig på når han skulle legges inn.

Siste telefonsamtalen

Siste gangen jeg snakket med ham,  sovnet han i telefonen klokken 1850. Neste morgen ringer jeg igjen Helse Bergen og ber de om å sende folk for å sjekke ham. Hun som tar telefonen virker litt oppgitt. Jeg insisterer på å gi dem adressen, og den blir notert. Men ingen folk sendes ut.

Klokken 1030 får jeg bare en kald følelse av at han er død mens jeg snakker med en kollega som tar seg en røyk. Jeg slipper alt jeg har, og drar for å sjekke. Hektiske tider på jobben får ikke hjelpe. Jeg må bare vite. Dessverre fikk jeg rett. Jeg fant ham død, og det var tydelig at han ikke hadde sovnet inn på en god måte. Han hadde kjempet. Han hadde hatt det vondt.

11.14: Nodnummer politi. 11.18: Min egen arbeidsplass. 11.22: Min far og konen lover å komme umiddelbart. 11.27: Helse Bergen får ny telefon om at jeg har funnet ham selv, og samtidig et krast spørsmål om de nå har nok å gå på. Luften gikk ut av meg, og jeg gikk i sjokk.

Telefon etter telefon. Nå er alle handlekraftige. Alvorets time kom. Hvor var handlekraften før han døde? Det skal i hvert fall Helse Bergen få svare på. Fylkesmannen har mottatt skriftlig klage, og de har bedt om tilgang på alle journalene til Lars.

Polarklokken han hadde på armen, har fortalt hvilket klokkeslett han døde på. Mandag kveld 5. september klokken 2214 sluttet pulsen å banke i min elskede Lars. Tilbake sitter vi som var glad i ham og føler på sorg og savn. På sinne. Det var ikke slik det skulle gå. Det var synd det ikke var en engel på jobb som kunne reddet Lars på samme måte som Hans-Erik ble. Jeg har en grav å gå til, men jeg skulle mye heller hatt min kjæreste i livet.

 

 

4,263 total views, 2 views today

Veddemålet om Stoltzekleiven

Det var natt til 13. juli. Jeg lå og sov. Plutselig våkner jeg av at min kjære Lars i søvne legger armen sin rundt meg og klapper meg forsiktig på magen.                                                                                                                       – Å…lille pitbullen min, sa han. Mens hodet lå helt tett inntil mitt.

skjermbilde-2016-09-23-kl-13-29-05

Billedtekst: Lars 15. mai 2016. Ulriken i bakgrunnen, og det passer bra. Lars var glad i fjell.

 

 

 

Til tross for at han sa det med det myke og fine stemmeleiet sitt, ble jeg ikke særlig glad. Da jeg sto opp morgenen etter, gikk jeg derfor på vekten for første gang på lenge. Og fikk sjokk. Det var ikke vanskelig å melde seg på et nettkurs hos Grete Roede og kursleder Monica Ur umiddelbart. Her måtte noe gjøres!

Vi var ikke enige om at jeg skulle begynne der. Lars kunne så mye om trim og kosthold, så han forsto ikke hvorfor jeg ikke heller kunne benytte meg av hans kunnskap. Han skjønte heller ikke hvorfor jeg hadde behov for å gå ned i vekt, han synes jeg var flott akkurat som jeg var. Jeg forklarte at det først og fremst handlet om min helse. Jeg visste dessuten at Roede fungerte for meg, blant annet fordi jeg måtte føre dagbok hver eneste dag. Rydde i tankene som hadde ført til at jeg hadde blitt så likeglad i forhold til egen kropp og helse.

Han konstaterte trist at det ikke var vanskelig å forstå hvorfor jeg hadde blitt inaktiv og glad i feil mat.

– Du trøstespiser fordi jeg påfører deg så mye stress og tankekjør Anna. Dette er ikke bra. Du bør ikke være sammen med meg om du blir syk av det.

Jeg ga ham først rett. Men så fikk jeg tenkt meg litt om. Han hadde utfordringer i forhold til rus, jeg i forhold til mat og kropp. Vi løste begge våres problemer på helt feil måte. Hvorfor skulle han ta ansvar for hvordan jeg løste mine?

Dagen etter var vi på en biltur. Jeg sa jeg hadde tenkt. Den setningen likte han aldri, og spurte nervøst hva jeg hadde på hjertet.

– Slapp av, svarte jeg.

– Det er bare det at jeg skylder deg en beklagelse. I går tok du på deg skylden for at jeg hadde lagt på meg en del, og jeg lot deg ta skylden. Men nå har jeg tenkt meg litt om. Jeg gjorde deg stor urett. Du kan godt beklage at du har gjort mange dustete ting i ruset tilstand, og det setter jeg pris på. Men at du skal ta ansvaret for at jeg har puttet feil mat i munnen og beveget meg for lite, blir feil. Det er akkurat like dumt for meg å bruke unnskyldninger for hvorfor jeg spiser uriktig, som det er når du finner unnskyldninger for å ruse deg. Jeg må slik du må i forhold til rus Lars ta ansvar for hvordan jeg har latt meg selv forfalle.

Han ble lettet, rørt, og han ble glad. Og så sa han at han aldri hadde møtt et menneske som meg. Det komplimentet fikk han rett i retur. Lars hadde hørt mange nok ganger hva som var galt med ham. Han fortjente armslag og raushet.

Veddemålet

skjermbilde-2016-09-23-kl-13-01-11

Billedtekst: 20. juli inngikk vi veddemålet. Om morgenen tok jeg dette trolske bildet fra altanen vår.

 

 

Jeg la merke til at Lars ble inspirert av meg. Han sa det også rett ut. Det å se hvordan jeg la om på absolutt alt for å få en bedre helse, gjorde at han også la om på alt. Han sluttet tvert å ruse seg. 20. juli hadde han vært rusfri i over en uke, og jeg dristet meg til å inngå et tøft veddemål.

– Hvis du holder deg rusfri i fire uker totalt Lars, så skal jeg gå opp Stoltzekleiven. Det kommer til å koste meg mye, men det er også vitsen. Du må for å holde deg nøktern de neste ukene jobbe mye mer enn meg. Jeg vil bare vise deg i handling og ikke bare ord at jeg virkelig er her for deg og har tro på deg.

Han gikk resolutt med på veddemålet, og smilte mens hans ristet på hodet av min dumdristighet. Det virket som om han tok så lett på det, så jeg fikk ham til å gå med på enda en ting. Han skulle legge oppi dobbelt så mange kilo i sekken sin som jeg klarte å ta av på fire uker. Det gjorde ikke negativt utslag på hans motivasjon. Han skulle vinne, og han skulle få gleden av å se meg slite opp alle de 908 steile trappetrinnene. Det kunne jeg være sikker på. Jeg skjønte jeg hadde veddet med et skikkelig konkurransemenneske.

Jeg fulgte godt med på ham den neste tiden, og kanskje var det til og med slik at en liten del av meg håpte han kom til å sprekke. Men han sprakk ikke. Han oppfordret meg meg med et smil til å gå mer i bakker, og var mest opptatt av at jeg måtte komme i bedre form. Det var en inspirerende og morsom tid vi hadde sammen, og vi spøkte og lo mye av situasjonen som vi var i. Men vi skulle klare det. Det var ingen tvil om det.

skjermbilde-2016-09-23-kl-14-01-42Billedtekst: Turen opp ble akkurat så strabasiøs som jeg hadde trodd, men den var også fin. Utsikten ble flottere og flottere jo lenger vi kom opp.skjermbilde-2016-09-23-kl-12-59-46

 

Billedtekst Det var litt av en følelse vi hadde da vi sto på toppen! Vi var så stolte av hverandre.

 

 

Han vant veddemålet, og da jeg skrev om det på Facebook, fikk han hilsener fra venner og bekjente. Det var særlig stas for ham å lese at Oddny Irene Miljeteig (nestleder i SV), og varaordfører i Bergen, Marita Moltu, heiet på oss. De visste ikke at det dreide seg om min samboer på det tidspunktet, men han fikk likevel vite hva de hadde skrevet .

skjermbilde-2016-09-23-kl-13-10-26skjermbilde-2016-09-23-kl-13-11-20

Billedtekst: Lars verdsatt støtten fra nestleder i SV Oddny Irene Miljeteig og varaordfører i Bergen Marita Moltu da han vant veddemålet.

Så kom dagen. Mandag 15. august. Vi gikk opp Stoltzekleiven, og vi gjennomførte. Dette var skjellsettende for oss begge.

Bare tre korte uker seinere, finner jeg dessverre Lars død i leiligheten til sin mor. Men jeg kommer aldri til å glemme. Min kjære var så langt fra bare et problem. Han var en inspirator og en støttespiller av sjeldent format når han fikk anledning til å vise seg fra sine beste sider. Sånn sett er det virkelig ikke rart at jeg elsket ham høyt. Slik han elsket tilbake. På grunn av ham, kommer jeg derfor ikke til å tenne et lys i morgen når Stoltzenløpet går for andre dag. Ikke bare fordi vi gikk opp de samme tøffe trappetrinnene, men også fordi Lars ville blitt 46 år i morgen.

Lenge leve alle som strever slik han gjorde. Måtte de finne grunn til å føle både håp og delaktighet før det blir for seint. Og lenge leve de som støtter kampen for en mer verdig rusomsorg. Sammen kan vi vinne. Sammen skal vi vinne.

skjermbilde-2016-09-23-kl-13-23-26

Billedtekst: Her har vi akkurat kommet ned Skredderdalen med alle sine steiner. Lars og Mikkel kan skimtes til høyre i bildet.

 

 

 

 

 

Din veg

Ingen har varda den vegen
du skal gå
ut i det ukjende,
ut i det blå.

Dette er din veg.

Berre du
skal gå han. Og det er
uråd å snu.

Og ikkje vardar du vegen,
du hell.

Og vinden stryk ut ditt far
i aude fjell.

Olav H. Hauge, frå Under bergfallet 1951.

1,459 total views, 1 views today

Soningsskadet

Du er borte nå. Jeg liker å tenke at du har funnet fred. Min kjære Lars. Vi hadde mange fine stunder før du forlot meg.

Men vi hadde også stunder der jeg bare ønsket jeg kunne bære en brøkdel av smertene jeg så i øynene dine. For øynene dine talte et tydelig språk når du hadde selvmedisinert deg. Du var ikke blant dem som brukte stoffer fordi det var gøy. Du ville glemme. Du ville bort. Du ville ikke lenger høre stemmene i hodet ditt som bare trykket deg ned.

Noen ville kalt det for dyp depresjon. Selv kalte du det for soningsskade. Du var skadet av all soningen du hadde gått gjennom. Du ble nesten 46 år. I 17 av de årene satt du fengslet. I hovedsak for vinningsforbrytelser. Du måtte jo finansiere stoffene som du hadde blitt avhengig av. Snakk om vond sirkel. Sirkelen er brutt nå, men ikke på den måten vi drømte om og håpte på. Du skulle ikke dø.

På Wikipedia kan man lese at institusjonaliserte mennesker er personer som gjennom lang erfaring med eller opphold på en institusjon sitter fast i rollen som hjelpetrengende, og derfor har blitt avhengig av hjelp som opprinnelig var tenkt å være midlertidig.

skjermbilde-2016-09-21-kl-21-52-16

 

 

 

 

Billedtekst: Selv i Lars sitt parfymevalg, var han bevisst på stempelet som samfunnet hadde gitt ham. Guilty (Gucci).

Du brukte et enklere språk min kjære Lars. Du holdt deg alltid nykter i fengsel. Du trente, spiste riktig og hadde en posisjon blant de andre innsatte. Mange så opp til deg. Du visste hva du gikk til hver dag. Du slapp å betale regninger. Du måtte ikke forholde deg til alle kravene ute i samfunnet. Du var omgitt med betjenter som strakk seg langt for å gi deg en mening med dagene innenfor murene. Du ble sett. Du ble hørt.

Utenfor murene var du ingen. NAV og samfunnet hadde gitt deg opp. Mange som du før kjente ville ikke vite av deg. Daglig fikk du påminnelser om hva jevnaldrende menn kunne vise til. Sammenlignet du deg selv med dem, så skammet du deg dypt. Du hadde kastet vekk livet ditt. Det nyttigste du gjorde i samfunnets øyne var å advare ungdommer mot å bli som deg. Du hadde vært en skikkelig idiot. Du hadde ikke noe å vise til, og du kunne derfor savne det å sitte inne. Da hadde du i det minste en tilhørighet.

Ingen skal si at du aldri utviste noen form for refleksjon. Jeg hadde aldri elsket deg så høyt om det ikke var fordi du evnet å reflektere. Du kunne for eksempel si at du ikke alltid skjønte samfunnets måte å straffe kriminelle på. Du talte varmt for at man hadde lover og rettsvesen, men undret deg over hvordan mange talte for å behandle kriminelle så ille som mulig.

skjermbilde-2016-09-20-kl-15-59-41

– Tenker de ikke på at vi skal ut igjen? Skjønner ikke folk at vi kan bli deres nabo når vi er ferdig å sone? Vil de da ha et menneske som er rehabilitert, eller en tikkende bombe full av hat og bitterhet?

 

Lars. Jeg skulle virkelig ønske jeg kunne bært på en brøkdel av smerten som du bar på. Du var i gang med å saksøke staten for tapt barndom, men nå slipper samfunnet å gi deg den oppreisningen du hadde fortjent. Men vit at jeg skal fortsette kampen for deg. For rettferdighet. For andre som lever i samme situasjon som du gjorde. Ditt liv skal ikke lukkes til ingen nytte. Vit det.

Bergen, 21.09.2016

Bloggurat

1,184 total views, no views today

Lars Andre Simensens begravelse

 

Denne bloggen vil gi røst til de som ikke er flinkest til å tale sin egen sak. I starten vil den i hovedsak handle om min elskede Lars Andre Simensen som døde 5. september 2016. Hvordan han døde er fremdeles ikke helt klart, men hans liv skal uansett hva ikke lukkes uten spor.

Begravelse ble holdt i Solheim kapell fredag 16. september.

skjermbilde-2016-09-20-kl-15-55-33

 

 

skjermbilde-2016-09-20-kl-15-55-49

Lars André Simensen er født 24.09.1970 i Oslo. Han vokste opp som enebarn på Rødtvedt og Oppsal. Lars bodde sammen med sin mor i 35 år, og det var sterke og nære bånd. Ja, Lars var en skikkelig mammagutt.

skjermbilde-2016-09-20-kl-16-05-59I barne- og ungdomsårene drev Lars med ski, fotball og var speider. Gode minner er ferier sammen med Bjørg og Linda. Om sommeren var de ofte hele dagen på Tøyen-badet eller badet i sjøen på Huk eller Paradisbukten.

Lars hadde mange ressurser men fikk ikke ut sitt potensiale på skolen. Han passet ikke inn i likhetsskolen og skolesystemet var ikke flink til å fange opp hans behov. En stund jobbet han for Aftenposten; senere arbeidet han med budbil. Siden oppdaget han at han likte å arbeide med hendene, og han var flink til å legge gulv, jobbe med hage og tømre. Da han kom ut fra fengsel siste gangen, skulle NAV betale for kurs slik at han kunne begynne som gravemaskinfører. Det ble aldri noe av det. Lars ga til tross for mange dører i ansiktet ikke opp.

Lars var i en sårbar situasjon i ungdomsårene og begynte med rus. Han ble kjent med en voksen farsfigur som ledet ham inn i en kriminell løpebane. Senere har han gjort mange dårlige valg. Første gang han sonet var han 16 år, og det var en skremmende opplevelse for ham. Siden har Lars vært ut og inn av fengsel.

Han trengte psykiatrisk hjelp, men det var ikke alltid noe hjelp å få. Lars trengte hjelp og behandling, ikke straff.

I mai 2015 ble han kjæreste med Anna og januar 2016 flyttet han til Bergen. En god støtte og hjelp har Trygve, fra Helse Bergen, vært. De gode periodene ble lengre og lengre. Lars forsøkte virkelig hardt å endre sin livsførsel. Hans største ønske var å være til nytte for andre og stille opp for sin samboer og mor. Lars sa at han aldri har klart seg så bra så lenge som i år. Han ville ikke være bitter, men ta ansvar for sine valg og være til nytte for andre.

Lars var glad i å gå i fjellet. Han var godt likt og mange hadde mye godt å si om ham. Lars satte stor pris på å hjelpe faren til Anna. Han var overrasket over imøtekommenhet fra Terje, for det var noe nytt for ham. Lars ble kjent med Johannes som hadde eget verksted og Lars var imponert over at han selv hadde laget en punktsveisemaskin. Det var godt for Lars å møte positive mannlige rollemodeller. Lars satte også stor pris på omsorgen og den fordomsfrie holdningen fra Frøydis.

I sommer stelte og laget Lars til en flott hage både for Anna og Terje, noe han hadde stor glede av. Den siste rosenbusken han plantet står nå i knopper og er et fint minne om ham.

Lars hadde bestemt seg og så frem til avrusning. Han hadde så mange planer og drømmer for fremtiden. Det ble derfor et sjokk og stor overraskelse for alle da Lars ble funnet død i sin mors leilighet.

En stor takk til Lars for den han var og fikk bety for dem som kjente ham og satte pris på ham. En stor takk til alle som har stilt opp for Lars.

Vi lyser fred over Lars André Simensens minne!

skjermbilde-2016-09-14-kl-13-29-20

Prestens tale

Det har gjort inntrykk på meg å høre livshistorien til Lars. Lars fikk et vanskelig liv med rus og kriminalitet. Likevel er ikke alt sagt om Lars. Han hadde sine drømmer og lengsler, hadde mange positive sider og fikk bety noe for mange mennesker.

Vi mennesker har lett for å dømme andre etter evner, anlegg og posisjon i samfunnet, men Gud ser annerledes på oss mennesker. For det første er alle mennesker skapt i Guds bilde og har uendelig stor verdi. Enten vi er sterke eller svake, så er vi alle verdifulle for Gud. For det andre har Gud spesielt omsorg for de som sliter i livet eller utstøtt fra det gode selskap. Jesus ble kalt for synderes og tolleres venn.

Når det gjelder vårt forhold til Gud, så er Gud ikke opptatt med hva vi kan vise til av styrke og kraft. Gud står de stolte imot, men de ydmyke gir han nåde. Salige er de fattige i ånden, for himmelriket er deres, står det i Bergprekenen. I møte med den allmektige Gud er vi alle små og maktesløse. Når vi innser at vi er svake i oss selv, kan Gud gjøre noe for oss. Det er når vi er svake at vi kan få et møte med Gud.

Så har Gud utvalgt de svake for å gjøre de vise til skamme. For Paulus sier:

Men det som går for å være uforstandig i verden, utvalgte Gud seg for å gjøre de vise til skamme. Det som regnes som svakt i verden, utvalgte Gud seg for å gjøre det sterke til skamme. Det som står lavt i verden, det som blir foraktet, det som ingenting er, det utvalgte Gud seg for å gjøre til intet det som er noe.

Gud har i sin uutgrunnelige visdom og rettferdighet gjort det slik at de som har vært liten i sitt liv her på jorden, skal bli opphøyd i evigheten.

Jesus kom for å frelse oss mennesker. Han tok på seg menneskers skikkelse, ble fornedret og led forat vi skulle bli opphøyet. Han ble ydmyket, led fryktelig og ble svak. Jesus døde for våre synder og gjorde opp for alle våre overtredelser. Gjennom sin seier over døden, og oppstandelse fra de døde, har han gitt oss et håp om evig liv.

Derfor er døden ikke lenger skremmende og farlig. I troen på Jesus Kristus har vi håpet om et nytt og annerledes liv etter dette; en evighet som blir beskrevet som paradis uten smerte, nød eller gråt.

skjermbilde-2016-09-20-kl-16-15-05

Derfor gir bibelteksten som vi leser ved jordpåkastelsen stor trøst og håp: Jeg er oppstandelse og livet sier Herren. Den som tror på meg skal leve om han enn dør. Og hver den som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø.

Vi skal få legge Lars i Guds hender. Han som vet alt om oss, alle årsakene til at livet vårt ble som det ble men likevel er full av nåde og kjærlighet.

 

Annas minneord

Lars var en følsom sjel. Og observant. Han kunne derfor alltid fortelle meg i detalj hvordan det var å se meg første gang. Det første han hadde lagt merke til var øynene mine. De var blåere og større enn hans, og det ble han hvis han skulle være helt ærlig litt forarget over. Forargelsen satt han fort til side. Han ga uttrykk for at han hadde leitet etter meg i 44 år. Han kjente med alle sine instinkt at han hørte hjemme hos meg. Det gikk litt over et år, og han fridde for tredje gang. Jeg spurte om han var ute etter et fornuftsekteskap, og han reagerte momentant.

-Nei Anna. Dette er det minst fornuftige jeg har gjort i hele mitt liv, for jeg har aldri møtt en så steil dame som deg.

Han så helt oppgitt ut, så jeg begynte å le og svarte ja. Vi skulle gifte oss 25. juni 2017.

Nå gikk det ikke slik. Men Lars ga alltid uttrykk for at han ikke trengte å gå opp et kirkegulv for å være gift med meg. På telefonlisten sto jeg oppført som ”kona”, og i hans aller siste tekstmelding til meg skrev han ”Anna, du er min store kjærlighet. Jeg elsker deg og vil være sammen med deg. Min kone, du er mitt alt.”

skjermbilde-2016-09-20-kl-16-23-09

Billedtekst: Lars overøste meg med smykker og blomster mens han levde. Alt er kjærkomne minne i dag.

 

 

 

 

Jeg rakk heldigvis å svare på meldingen før han døde, og vet at han leste den. Han ringte meg nemlig for å takke for gode ord og fortelle at han innså jeg hadde rett. Han ville tjene på å legge seg inn for å få behandling, for han hadde så mye å leve for. Han ventet bare på at hans hovedkontakt Trygve som han stolte sånn på skulle komme tilbake på jobb neste dag. Dessverre gikk det ikke slik. Lars gikk bort før Trygve fikk lost ham inn i trygghet.

Lars har etterlatt et enormt tomrom. Mens jeg prøvde å legge om min egen livsstil, var han en helt enorm støttespiller. Han jublet for hvert eneste sunne måltid jeg lagde, og roste meg opp i skyene da jeg hadde vært ute og gått på lengre turer. Ofte gikk vi på turer sammen også, og hadde bestemt oss for å gå Pilgrimsveien El Camino neste år. Lars hadde en lang liste med steder i verden som han ville ta meg med til. Vi hadde fine fremtidsdrømmer. Han var en mann som på ingen måte hadde gitt opp.

skjermbilde-2016-09-20-kl-16-26-57

Billedtekst: Disse navneskiltene skulle vi sette opp på gatedøren hjemme hvor vi bodde sammen på bursdagen hans 24. september. Så langt kom vi aldri…

 

 

Vi snakket også mye om drømmen som jeg hadde sammen med min venninne Elisabeth om å starte opp et behandlingssted for voksne rusavhengige over 18 år. Han hadde mange ideer om hvordan hundegruppen burde være, og også om hvordan det måtte være stor grad av brukerstyring. Alle de kloke innspillene Lars kom med har på ingen måte dødd sammen med ham. Når vi starter opp dette stedet, skal hans visjoner leve videre i vår drift.

I tiden vi var sammen, kalte han meg for hans reddende engel, sjelevenn, nydelig, omtenksom, ærlig, solstråle, fyrtårn og hans skjebne. I et brev skrev han at han visste at han ville være sammen med meg til han døde. På Valentines day i år, skrev han:

”Du er ikke bare pen på utsiden, men måten du ser på andre folk selv om de er de verste av de verste imponerer meg også. Det betyr at du har et stort hjerte og en indre kraft som jeg håper jeg får en liten del av. Du er min skjebne, å treffe deg har lagt i kortene i hele mitt liv.”

Han ble derfor oppriktig lei seg da han fikk tilbakemeldinger fra noen i min krets om at han ikke var genuin. Men jammen fikk vi vist de Lars. Nå er det ingen tvil om at du har vært genuin, ikke i det hele tatt.

skjermbilde-2016-09-20-kl-16-29-52

Er det er en større mening med at Lars døde? Kommer jeg til å se hvorfor seinere? Akkurat nå ser jeg ikke de store linjene. Min kjæreste og bestevenn, mitt og Mikkel sitt muntrasjonsråd, min elskede, vakre mann er borte. Hvordan kan noen forvente at jeg skal se ting i ørneperspektiv ennå?

Du må tåle at jeg kommer til å gråte i lang tid Lars. «If you´re going through hell, keep going» som Winston Churchill sa. Og det gjør jeg. Med støtte fra familie og venner, så kommer dette til å gå bra. Vit det min kjære og tapre Lars. Du kan hvile i fred. Du skal hvile i fred. Og jeg skal hedre ditt minne slik at du ville blitt stolt. Takk for alt du min fantastiske mann. Takk for at du slapp meg inn i ditt skattkammer. Jeg skal vokte ditt dyrebareste vel.

Takk til mamma Frøydis Lehmann som leste opp det nydelige diktet «Din veg» av Olav H. Hauge. Takk også til Kine Charlotte Solend som leste opp mine minneord og i tillegg sang så aldeles nydelig.

Sist men ikke minst takk til presten Anrulf Sandvik som har gitt meg tillatelse til å publisere alt han sa.

Bergen, 20.09.2016

Nye innlegg kommer.

 

 

 

1,749 total views, no views today